Norges beste BBQ-sted?

Det er deilig med grill-mat, men grill-mat kan være så mangt. Du kan grille på en éngangsgrill i parken, eller så kan du ta det helt ut og bruke en smoker på flere hundre kg og bruke eikeved til å holde bålet på innsiden gående i timesvis på timesvis. Dette er en type matlaging som er mest vanlig i Texas og i sørstatene i USA, men som sakte men sikkert begynner å dukke opp her også.

En skikkelig BBQ-opplevelse handler for meg først og fremst om brisket. Dette er en del av dyret ved bibringen og brystet som i utgangspunktet er veldig billig kjøtt som trenger mye tid på å bli mørt. Når det omsider har blitt mørt så er det fantastisk smaksrikt, men for å komplisere ting enda mer så er det amerikansk kjøtt som er tingen da norske dyr rett og slett ikke har samme marmoreringen.

På slike spisesteder kan du vanligvis også spise baby back ribs, beef ribs, kylling, coleslaw, mac ‘n’ cheese, bønner, pekanpai og andre godsaker. Min strategi bruker å være å smake på litt av alt og ikke gi meg før det er ubehagelig å gå.

I Norge pr i dag er det to steder som har det rette utstyret og de rette råvarene. Den første heter Texas Barbecue Café og holder til i sentrum av Asker. Her blir du møtt av den enorme smokeren og lukten av kjøtt og eikeved. Deilig!

Menyen består av klassikere, “litt av alt”-måltider, såkalte “side dishes” og dessert. Et “Caveman meal” koster 399,- og gir deg mye kjøtt og diverse tilbehør. Høydepunktet var noen skiver brisket som nok er blant de beste jeg har smakt. Nydelig røyksmak og så mørt som bare det.

Kyllingen kom på andreplass. Litt snillere røyksmak, men godt stekt. Jeg har hatt (og lagd) saftigere, men smaken var det lite å utsette på.

Ribbestykkene var fine på smak og det har sikkert gått mye kjærlighet inn i de, men de var ganske tørre.

“Side dishene” varierte. War Pigs er min referanse når det kommer til slik mat og de er utrolig flinke på tilbehøret. Der er bønnene iblandet de smasrike brente endene fra brisketene de røyker og det blir en skikkelig umamibombe. Deres mac & cheese er kremete, myk, ikke for cheddar-forward og “riktig”.

På dette tidspunktet var jeg rett og slett sprekk full. “Klarer ikke mer. Det gjør vondt!”

Men så dukket det opp både pekanpai og peach cobbler. “Okay da.”

Pekanpai har en tendens til å bli voldsomt kompakt og mektig. Denne var kanskje ikke i “Angel food cake”-luftig, men nydelig på smak og med skikkelig vaniljeis til gikk den ned lett som bare det. Peach cobbler er varm fersken på mørdeig med enda mer vaniljeis. Igjen helt som den skal være. En flott avslutning på måltidet.

Way Down South ble startet i 2015 av Ann Lee, som kommer fra North Carolina i USA. Etter litt flytting holder de nå til i Østre Elvebakke 7, et flott sted ved Akerselva med kort vei til steder som Nedre Foss Gård og Schouskjelleren.

Her er det en moderne, kul, litt rustikk stemning. Mindre “truck stop diner” og mer sort maling, treoverflater, rustent metall og glødelamper. Det er akkurat passe hipster for meg og min kohort.

Igjen er det skikkelig røyking av kjøtt og det krever sitt utstyr.

Når vi var på besøk var det kun “Family Pickins” for reserverte bord. Det vil si et utvalg av kjøtt og tilbehør, men i motsetning til i Asker så må du her betale ekstra for en brisket-oppgradering. Du kan regne ca 500 kr / person for dette, før drikke og eventuell dessert.

Slik ser dette ut for tre personer. Mac ‘n’ cheese, coleslaw, boller, kylling, pulled pork, svineribbe, okseribbe, brisket, pølser og mer poteter. Tanken er at du kutter opp bollen selv og danderer til din egen lille pulled pork-slider. Ikke dumt det. Brisketen hadde tydelig røyksmak, men ikke like god som i Asker og heller ikke like juicy. Akkurat det kan ha med hvilken del av stykket vi fikk og eventuelt hvor lenge det er siden det ble ferdigstekt. Allikevel godkjent med god margin.

Kyllingen var greit stekt, men manglet Asker sin røyksmak og var stekt lengre opp på 70-tallet enn det hadde trengt.

Svineribben var gjennomstekt og ganske tørr, men hadde en grei smak. Pølsene var spicy og fine. Tilbehøret var helt greit. Noe tørr mac ‘n’ cheese, poteter som manglet stekeskorpe men frisk og fin salat.

Sauseutvalget er ganske bra. Noen passer bedre til enkelte ting, så løsningen blir å lage små sausebasseng på tallerkenen og teste alle kombinasjonene.

Og til slutt: “the battle of the pecan pies”. Du må kanskje scrolle et stykke oppover, men det er ganske tydelig å se forskjellen på paiene. Asker sin har er mer nøttete fyll og en løsere konsistens. Relativt lettspiselig til pekanpai å være. Way Down South sin har mer av det klassiske “brunt sukker, sirup, egg, smør, vanilje”-fyllet. Her har de i bourbon for et lite ekstra kick og om ikke veldig åpenbart så syns jeg det ga en fin twist på det. Spillet mellom den varme paien og den kalde isen fungerer bra, men denne opplevde jeg som en del fyldigere og kraftigere. Poeng til Asker, men med liten margin.

Oppsummert hadde Texas Barbecue Cafe bedre brisket, bedre kylling og bedre valuta for pengene. Way Down South hadde litt bedre tilbehør, bedre ølmeny og roligere stemning (i alle fall på en solrik og rolig dag i juli, uten for mange andre gjester). Servicen hadde jeg ingenting å utsette på på noen av stedene.

Uansett hva du velger så blir det ikke så feil, men for meg er det brisket som prioriteres og da vil jeg helst ha flere av de magiske munnfullene jeg fikk i Asker.