Girotondo er det italienske navnet på det populære barnespillet “ring around the rosey”, men skal også være en måte å beskrive den engelske frasen "coming and going”. Selve spisestedet finner du sentralt på Youngs Gate i Oslo og det er én av mine nye favoritter.

Jeg og madammen ble møtt av en trivelig kar i trappen opp til Girotondo og ble vist til ett av de flere digre marmortoppede bordene. Det er god takhøyde, moderne og pent, men allikevel ikke for formelt. På anlegget går det i en spilleliste med diverse gammel italiensk musikk, og det minner meg om Spotify sin spillelise “The Perfect Italian Dinner”. Jeg lurer på om de ansatte blir leie av musikken, men jeg kunne i alle fall ikke merke det på maten vi fikk.

Menyen består av mange kjente og kjære italienske klassikere. Bruschetta, Capresesalat? Selvsagt, men det er pizza, eller pizze (flertall) som har fokus.. Utvalget der består igjen av klassikerne vi kjenner fra plenty av andre steder. På samme måte som du kan måle et ølbryggeri sine ferdigheter med å velge en pilsner så skal du kunne måle en pizzarestaurant sine ferdigheter ved å gå for en Margherita eller Marinara. Jeg hadde lyst på skinke og mozarella og fikk en flott Parma-pizza med veldig bra bunn, rikelig med topping og ingredienser av høy kvalitet. Selve pizzaen er stor og mettende nok for meg. Et par hundre for dette, midt i Oslo sentrum syns jeg er bra.

Vinmenyen er klassisk, og helt grei. Hvis du skulle få lyst til å kline til med en kraftig barolo til pizzaen så kan du det, men heldigvis finnes det lettere, fruktige viner, som fortsatt har struktur nok til å hamle opp med de kraftige smakene.

Flere alternativer innen pet nat og moderne lambrusco hadde vært fint, men det kommer kanskje en gang.

Pizza nummer to var med mozzarella, sterk italiensk pølse, røkt scamorza, taleggio og pecorino. Deilig og cheesy, med litt punch fra den italienske pølsa, men vi savnet kanskje enda mer punch. Bunnen smakte langtidshevet og luftig, men vi holder en knapp på ZZ PIzza som kongen av pizzabunner enn så lenge. Der er konsistensen litt bedre og det smaker litt ekstra, gjerne fra surdeigen og de tre til fem dagene de bruker på heving.

Menyen ellers har flere kjøttfrie alternativer, så det burde være noe for de fleste.

Dessertutvalget er kort og veldig klassisk. Tiramisu kan være nydelig, men skikkelig tiramisu krever litt jobb og jeg syns de fleste jeg får på restaurant bærer preg av snarveier - spesielt i sausen. Når jeg så at Girotondo også har marsala på menyen så måtte jeg jo prøve. I all beskjedenhet må jeg si at jeg liker min egen bedre, men Girotondos er kanskje den beste jeg har spist på restaurant i Norge. God, luksuriøs krem og gode ladyfingers i bunnen, fulle av smak. Godt alene, men bedre med marsala ved siden.

Jeg triller ingen terning til spisesteder, men vil gi en sterk anbefaling av Girotondo hvis du er i Oslo sentrum og vil ha skikkelig italiensk pizza.