Joseph Phelps - Insignia 2021 og pannestekt entrecôte

Mat og drikke

17. mars

Når det kommer til “biff-vin” så er vi heldige som har et Vinmonopol hvor det er mye godt fra et par hundre kroner og opp i stratosfæren. Hva er greia med amerikanske cabernet sauvignon-viner, og hva får du hvis du legger 3400,- på bordet?

Joseph Phelps startet vineriet sitt i Spring Valley, Napa Valley i 1973. Før den tid drev han et entreprenørselskap, men så potensialet i området og kjøpte 600 mål med eiendom i St. Helena, som skulle vise seg å bli starten på noe stort.

Allerede året etterpå lanserte han Insignia, en Bordeaux-blend som ikke bare skulle bli flagskipet, men også én av de første virkelig store vinene i Napa, sammen med Stag’s Leap og Chateau Montelena. “Kultvin”. “Hypevin”. Du kan kalle det så mangt.

Med Bordeaux-blend menes altså at det brukes druer man stort sett forbinder derfra, og i dette tilfellet 93% Cabernet Sauvignon, 3% Petit Verdot, 2% Malbec og 2% Cabernet Franc. 2021-årgangen var relativt kjølig også i Napa, og lang, ikke alt for vanskelig modningssesong. Modningen ble gjort på ferske franske eikefat i 24 måneder.

På aroma og smak generøse mengder solbær, bjørnebær, kirsebær, eikefat, vanilje, og et hint av urter. Vinen er relativt tørr, med godt skjulte 14.5% alkohol.

Det er lett forvente overdreven eikebruk i amerikanske viner, og da spesielt i de kraftige. Valget av å franske eikefat utgjør nok en stor forskjell, for her smaker det bare godt. Dessverre er det jo i tidligste laget å drikke en vin som dette allerede nå, for til tross for at det er god frukt- og fatpreg så vil tanninene bli mer behagelige med tiden og gjerne kommer det mer lagringspreg også. Som ung kan den minne om mindre dyre viner, men med tiden blir det mer tydeligvis hvorfor den har prisen den har. Kanskje gir fruktkarakteren assosiasjoner til tørket frukt, kanskje blir det mer lær, trøffel og tobakk? Er du tålmodig nok så gir du denne 10-20 år.

93p

Entrecôte er flott

Er du imidlertid heldig nok til å smake Insignia så bør du jo fort se etter storfe av skikkelig kvalitet. Her i Bergen hadde Solheim Kjøtt nylig gjenåpning etter en runde med oppussing, og deres “slakterens entrecôte” skuffer sjelden. Jeg liker den dype røde fargen og den ganske solide marmomeringen - til norsk storfe å være. Denne lot jeg varme seg opp til romtemperatur, stekte på høy varme (ca 15-20 sekunder per side fram og tilbake) til kjernetemperaturen på det tykkeste viste ca 50 grader. Den gikk av varmen og fikk fortsette å stige av seg selv til ca 54 grader, som er hvor vi liker biffene våre.

En t-bone på grillen kunne også vært noe, men når det grønne egget vårt ikke står under tak og kalenderen viser mars måned så er det praktisk å kjøre enkel løsning.

Av tilbehør klassisk grov stappe med matfløte og rikelig med smør, samt aspargesbønner, stekt i sjyen fra kjøttet, litt kraft, litt smør og litt vin.

Jeg vil påstå at innenfor gruppen av folk som bryr seg om mat og drikke, så er det en del som også syns det er gøy med skikkelige kniver. Personlig så har jeg ikke en voldsomt stor samling, men på samme måte som det er kjekt å ha fine kokkekniver å bruke så blir middagen litt ekstra stas når du drar fram biffknivene som ikke blir brukt så ofte. Mine er fra Skarpe Kniver i Oslo, og selv om de ikke lengre er tilgjengelige så er det plenty med godsaker å se på. Biffkniver trenger ikke være dyre, men følelsen av å kunne dele opp stykkene lett som bare det er det verdt å bruke noen kroner på.